Kronikk skrevet av Finn Arne Jørgensen, opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv, 21. januar 2009.

Norske medier elsker reportasjer om det nye hytte-Norge. Med vakre illustrasjoner forteller de oss hvordan dagens høyteknologiske hytter enten ivaretar eller ignorerer de arkitektoniske og ideologiske båndene til fortidens opprinnelige hytter. Men kan det tenkes at den norske hytta aldri har vært det den engang var?

I dagspressen er Dagens Næringsliv utvilsomt blant de mest aktive formidlerne av slikt stoff. Så sent som 2. januar i år trykte D2-magasinet en praktfullt illustrert artikkel hvor journalisten Daniel Guss Butenschøn framsatte ti teser om hvordan hytta har forandret seg fra det den engang var. Hovedkjernen i artikkelen er norske hytteeieres tilsynelatende paradoksale ønske om å kombinere moderne design, teknologi og komfort med det tradisjonelle idealet om et enkelt og nøkternt hytteliv alene med naturen.

I denne – og en rekke andre artikler – tegnes det et bilde av et autentisk hytteideal som har blitt forkvaklet av laftede Ivo Caprino-hytter med gresstak, klokketårn og det som verre er. Bak denne diskusjonen om byggeskikk kan vi skimte konturene av en tro på at den opprinnelige norske hytta ikke lar seg harmonisk kombinere med moderne teknologi. Men dersom man undersøker den norske hyttas historie kan man se at de såkalte ”nye” tendensene i hyttelivet har røtter ganske langt tilbake i tid. La oss derfor se nærmere på noen av påstandene som presenteres i Butenschøns artikkel.

For det første, er det virkelig slik at hytteeierne tidligere gikk i kilometervis for å komme til hytta, mens man nå kjører bilen helt inn i hyttegarasjen? Den private hyttebyggingen i Norge skjøt for alvor fart på 1960-tallet, og jeg vil hevde at det er her hytta slik vi kjenner den har sine egentlige røtter. Selv om den generelle velstandsøkningen unektelig spilte en viktig rolle, var det bilen som muliggjorde hytta som massefenomen. Etter frislippet av privatbiler i 1960 kom plutselig store deler av landet innen rekkevidde for byfolk som tidligere hadde pendlet til landsbygda i helgene og feriene ved hjelp av kollektivtransport som buss og tog. I Fritidshusundersøkelsen 1970 dokumenterte Statistisk Sentralbyrå at nesten halvparten av alle norske fritidsboliger (inkludert hytter) hadde helårsvei fram til maks 100 meter unna hytta og at ytterligere en fjerdedel hadde sommervei. Kun 15 prosent måtte gå mer enn en kilometer for å komme til hytta. Uten bilen – og vei fram til døra – ville den norske privathytta vært forbeholdt en liten, moderne nikkersadel.

For det andre hevdes det at hytta tidligere ikke bare var geografisk isolert, men også ideologisk separert fra byboligen med tette skott. Den tradisjonelle hytta skulle holdes fri for moderne komfort og teknologi, mens de i dag har blitt høyteknologiske palasser. Hvor holdbar er egentlig historien om den teknologifrie hytta?

Tidlig på 1970-tallet kom de første rene norske hyttetidsskriftene. Hyttefolk – som etter få år ble døpt om til Hytteliv – har vært i kontinuerlig salg siden 1973 og har etter hvert fått følge av en rekke andre tidsskrifter. Og det aller første man merker seg dersom man leser dem er at hytteeierne virker som besatte av teknologi og komfort. Artikkel etter artikkel omhandler tekniske oppgraderinger av hytta. Hvordan få strøm til hytta? Hvordan legge inn vann? Hvordan bygge en lettvint og komfortabel do? Av og til spurte noen kritiske røster om vi egentlig trenger all denne moderne teknologien, men de var i et tydelig mindretall. I 1970 var en tredjedel av hyttene under 50 m2 og godt over halvparten av hyttene over 50m2 koblet til strømnettet. I tillegg utforsket norske hytteeiere tidlig og entusiastisk alternative energikilder som solceller (markedsført som ”romfartsteknologi”) og vindkraft for å skaffe strøm til lys, TV, kjøleskap og varmtvann i områder uten strømnett. Den gode gamle utedoen måtte tidlig vike plassen for utallige teknologiske løsninger basert på kjemikalier, frysere, forbrennere, kompostering i oppvarmede kammer, vannklosetter, og så videre. Hytta trenger dermed ikke beskyttelse fra teknologien – teknologien er tvert om en integrert del av hyttas natur.

Hytta som allemannsfenomen stammer altså fra 1960-tallet, og gjennom hele denne perioden har hytteeiere aktivt forsøkt å kombinere teknologi, komfort og naturopplevelser, uten nødvendigvis å se et motsetningsforhold. Men etter hvert som hyttas tekniske standard har begynt å samsvare med hytteeiernes ønsker har idealet om den autentiske hytta endret seg. For å sette det litt på spissen kan vi spørre om det som egentlig er nytt ikke er arkitekturen og teknologien, men heller drømmen om den nøkterne, enkle og tradisjonelle hytta?