Da har vi kommet halvveis i TV-serien om Hyttedrømmen, og denne gangen fikk jeg faktisk sett episoden på TV og ikke bare på datamaskinen. Denne gangen blir vi nok en gang konfrontert med luksushytta og spørsmålet om hvor langt kommunen er villig til å strekke seg for å tiltrekke seg velstående hyttefolk. Hovedpersonene er det nordnorske paret som etter mange år i London ønsker å skaffe seg en hytte i Norge. “Jo lengre du er borte fra Norge, jo mer savner du norsk natur,” som en av dem sa. De ønsket å flytte til Vaset på grunn av den vakre utsikten. Og det hjelper nok at kommunen er svært interesserte i å tiltrekke seg folk som dem. For ifølge kommunens bygningsplaner skal hytter maksimalt være 150 kvadratmeter, mens planene til London-paret var på hele 229 kvadrat. Men planutvalget ga dem enstemmig en dispensasjon fra dette regelverket, for hytta ville jo ikke være “skjemmende.” Så da fikk de personlig beskjed fra ordføreren om at søknaden var innvilget.

Ordføreren sa også noe slikt som at “er området definert som hytteområde skal ikke vi bremse utviklingen” og “det er bedre at de bruker pengene hos oss enn nede på svenskekysten.” Slike argumenter kan kanskje virke provoserende på mange, men han hadde et godt poeng senere i programmet, da han sa at “når storsamfunnet ikke lengre vil betale for jordbruksvarer må vi finne andre ting å leve av.”

Vi fikk også se et eksempel på kontrasten til luksushyttene – en gammel, “primitiv” hytte som hadde vært lenge i en families eie. Den hadde blitt oppgradert med solcellepanel, men komforten er ellers den samme som da den ble bygd. Men sammelignet med luksushyttene ble dette elementet viet relativt liten plass i programmet.

Og det var stort sett det. I det programmet slutter får vi nok en gang se rundkjøringen oppe i fjellet, som har blitt et gjengangsmotiv – det fungerer temmelig bra. Mens den i dag ligger ganske ensomt til, representerer den byen som en dag kan komme til å ligge der.

La meg oppsummere noen tanker jeg har gjort meg om serien så langt:
– den går hardt ut mot hemningsløs hyttebygging
– på ett eller annet vis blir den “autentiske” og “opprinnelige” hytta et ideal, men dette utforskes ikke spesielt mye, ut over at det er de folkene som allerede har bygd hytte i området som får definere hva dette opprinnelige er – som en måte å være skeptisk til ny hyttebebyggelse.
– Serien problematiserer på en ganske god måte det problematiske forholdet og interessekonflikten mellom fastboende og tilreisende i hyttekommuner. De første vil gjerne være interessert i skape arbeidsplasser og tilføre bygda kapital – de andre er der for fritidsaktiviteter av tildels svært ulike slag. Hvilke aktiviteter kommunen velger å legge til rette for vil ha mye å si for hvilke hyttefolk en tiltrekker seg – og hvor kapitalsterke de er.

Kan til slutt nevne at Kenneth Elvebakk hadde en kronikk i Bergens Tidende for noen dager siden der han utbroderte noen av disse poengene – den er vel verdt å lese –  samt at TV-serien har fått sin egen Facebook-side! 🙂