Da har jeg fått med meg nest siste episode av Hyttedrømmen. Episoden innledes med at melkebilen kommer opp til gården til snekkeren Vidar for å hente melk – kanskje for siste gang? Historisk sett er jo dette et ganske interessant bilde – det skulle nemlig ikke overraske meg om noen av de første hyttene i området kom etter i kjølvannet av melkebilen. Det ble nemlig bygd veier opp til mange sætrer fra mellomkrigstiden slik at melkebilen kunne komme seg opp og hente melk fra kyrne på sommerbeite. Dette åpnet opp store, nye områder for lett tilgjengelig hytteliv. Dette skiftende forholdet mellom bondesamfunn og hyttesamfunn fortsetter – vi får nemlig se hvordan Vidar har bestemt seg for å slutte med kyrne nå og det er en ganske vemodig scene når kyrne blir hentet. De eldste blir sendt til slakteren, mens naboen tar over de yngre. Den tomme fjøsen blir på mange måter et bilde for bondesamfunnet som forsvinner – noe vi nå kjenner igjen som et tydelig gjennomgangstema i serien. Det var den “fornuftige” løsningen for Vidar – med andre ord slik han vil tjene mest penger.

Et siste raut for bondesamfunnet? Bilde brukt med tillatelse fra Skofteland Film/Kenneth Elvebakk.

Ekteparet Nikolaysen – nordlendingene bosatt i London – kommer på besøk for å inspisere framdriften på hytta og for å diskutere planene med håndverkerne. De framsto som et typisk eksempel på det som i serien presenteres som “den nye” hytteeieren, opptatt av luksus og komfort. Med utsagn som “selv om vi har hytte så må vi se på TV”, “når man bygger hytte er man jo vant til å ha alle fasiliteter rundt seg. Noen foretrekker jo å ha det enklere, men vi var ikke interessert i det” og “det ville vært annerledes dersom vi var 20 år, men nå er vi voksne” blir de en sterk kontrast til det serien ser på som den klassiske 70-tallshytta.

Hyttebyggingen skal inspiseres. Bilde brukt med tillatelse fra Skofteland Film/Kenneth Elvebakk.

Vi får et interessant innblikk i ordførerens liv. Han og kona eier nemlig Brennabu leirskole, som ligger midt innimellom hyttefeltene. Foreldrene hans opprettet leirskolen i 1965. Faren hans kom utenfra bygda med mange ideer som var ukjente for bygdefolket – i det konservative bygdesamfunnet. I måten han snakker på er det tydelig at ordføreren ikke egentlig regner seg selv som en del av bygdesamfunnet, men som en del av samfunnet utenfor. I alle fall representerer han en tenkemåte som kommer “utenfra.”

Hyttene dominerer landskapet. Bilde brukt med tillatelse fra Skofteland Film/Kenneth Elvebakk.

Ordførerens sønn Birger jobber som elgsafariguide om sommeren. Her viser han fram naturen til turister, og dette er noe han er stolt av. Men han er ikke så begeistret over at alt en ser i landskapet nå er hytter overalt. Han er dermed ikke like entusiastisk som faren til hyttebyggingen og sier at faren synes man kan bygge hytter hvor som helst.

Men bygda legger hyttebyggingen på is når elgjakta starter. Hele bygda stopper opp en hel uke da og alle håndverkerne forsvinner inn i skogen. Mens en venter på elgen kan en “bare sitte der og tenke og nye naturen,” sier Vidar.

Vi får til slutt så vidt treffe Gilbo-familien. De bygger ennå selv på hytta og begynner å bli ganske slitne og leie. Jeg har jo fulgt en rekke hytteblogger et års tid nå, og kjenner definitivt igjen situasjonen deres herfra. Det er ekstremt mye arbeid som må gjøres for å få ferdig en hytte!

Familien Gilbos gamle hytte på Vaset. Bilde brukt med tillatelse fra Skofteland Film/Kenneth Elvebakk.

Alt i alt fortsetter Hyttedrømmen med underholdende TV med en underliggende fortelling om et bondesamfunn og en “autentisk” måte å bygge hytter på som er i ferd med å gi tapt for storsamfunnet og de nye luksushyttene. Det er bare en episode igjen nå, så det blir spennende å se om de blir å trekke noen slags konklusjoner her. Jeg skal i alle fall benke meg foran TVen (det er sikkert ti år siden sist jeg har sett så mye på TV i påsken – jeg har sett over to timer TV på en uke!) for å få med meg avslutningen. Deretter må jeg tenke litt på serien noen dager før jeg skriver den definitive kommentaren!