Dagbladet på nett avslører i dag resultatet fra Hyttelivs spørreundersøkelse om den norske drømmehytta (som jeg kommenterte kort her på bloggen).

Uten at tallene er imponerende tydelige viser resultatet at laftehytter og moderne hytter får omtrent like mange stemmer, med 38% hver, mens 70-tallshytta “bare” fikk 23% (det er dermed temmelig misvisende å si at “ingen” vil ha enkle hyttekår. Akkurat nå er det 718 stykker som har stemt. Som arkitekten Kim Skaara sier er det ganske overraskende at den moderne hyttestilen gjorde det såpass godt, men det er jo ikke utenkelig at utvalget ikke akkurat er statistisk representativt for hytte-Norge (er det f.eks. en overvekt av folk med nettilgang på hytta som har stemt?).

Vel så interessant synes jeg leserkommentarene til artikkelen var. Vanligvis styrer jeg langt unna kommentarfeltene til nettavisen (man kan miste troen på menneskeheten av mindre), men jeg gjorde et unntak denne gangen. Noen forsvarer den “komfortable” hytta, med strøm, innlagt vann, oppvaskmaskin, varmekabler på badet, etc, men de aller fleste hevder at det i så fall ikke er snakk om en hytte, men en villa, eller til nød et fritidshus. Med andre ord, jo flere komfortteknologier, jo mindre hytte er det. Vi ser ganske tydelig konturene av et sterkt nostalgisk og normativt syn på den norske hyttedrømmen. Samtidig vet vi at det nesten ikke bygges lavstandardhytter lengre, samt at noe av det første 60- og 70-tallets hytteeiere gjorde var å oppgradere hyttene sine med ny komfortteknologi etterhvert som den ble tilgjengelig. Hvordan får vi disse to retningene til å stemme overens?

Kan det være at hyttedrømmen og drømmehytta er to forskjellige ting?