To av mine tidligere NTNU-kolleger, Johan Fredrik Rye og Winfried Ellingsen, hadde en kronikk i Aftenposten 19. april – den er vel verdt å lese. De er bygdeforskere og skriver om hytta fra bygdas perspektiv. Hvordan innflytelse har hytta på forholdet mellom by og bygd? Dette spørsmålet er spesielt relevant nå i påska, hvor nordmenn drar i flokk fra byen og ut på bygda (Rye og Ellingsen sier dette er et særnorsk fenomen, men jeg vil heller kalle det nordisk, eller i det minste norsk-svensk). Forestillingen om “det gode bygde- og hyttelivet” står sentralt i denne folkevandringen. I stedet for å forstå dette som en konflikt mellom den gode bygda og den onde byen argumenterer Rye og Ellingsen for at man bør “se hvordan samspillet mellom by og land arter seg for å forstå forandringer i den norske befolkningens mobilitet og flyttemønstre” og at man bør “studere den totale mobiliteten mellom by og land; ikke bare hvor folk står skrevet inn i de offentlige registrene (deres permanente, primære bosteder), men også hvor de rent faktisk oppholder seg og bruker tiden sin, blant annet på fritidsboligen som for mange kan sees som folks sekundære bosteder.” Det er jeg helt enig i. Konklusjonen deres er at man bør måle og registrere nordmenns bosetting på et annet vis enn i dag. Dersom hytteeierne i snitt bruker 50 døgn på hytta i et år blir det feilaktig å kun registrere dem som byboere, og dermed et eksempel på sentralisering og urbanisering. Og bygda bør i sterkere grad omfavne og ta vare på den ressursen som hytteeierne utgjør.