Finn Arne Jørgensen er teknologi- og miljøhistoriker, bosatt i Umeå i Sverige, hvor han jobber som biträdande universitetslektor (tilsvarende førsteamanuensis) ved Institutionen för idé- och samhällsstudier, Umeå Universitet. Nettsiden hans er her.

Han har en doktorgrad i teknologi- og vitenskapsstudier (historisk fordypning) fra NTNU, 2007, og har jobbet som postdoktor ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU i Trondheim. Han har vært gjesteforsker ved Department of Science, Technology, and Society ved University of Virginia og ved Center for History and New Media, George Mason University. Han har undervist i teknologi- og forbrukshistoriske emner ved NTNU siden 2001. Han er styremedlem i både Society for the History of Technology og i European Society for Environmental History, og han har grunnlagt Nordic Environmental History Network (NEHN).

Hans første bok kommer ut på det amerikanske forlaget Rutgers University Press i 2011. Boken Making a Green Machine: The Infrastructure of Beverage Container Recycling tar for seg historien til flaskepantautomaten og den skandinaviske pantemodellen fra 1970 til 2000. Historien om det norske selskapet Tomra står sentralt i boken; om hvordan selskapet ble grunnlagt av to karismatiske brødre – Petter og Tore Planke – for å løse et logistisk problem for norske kjøpmenn, hvordan Tomra vokste og endret seg i møtet med et internasjonalt marked, og hvordan flaskepantautomaten ble en global miljømaskin i løpet av 1990-tallet. Boken ser også på opprettelsen av Resirk, pantesystemet for resirkulerbar engangsemballasje som aluminiumsbokser og PET-flasker, og konfliktene som oppsto i forhold til det veletablerte og svært suksessfulle systemet for gjenbruk av glassflasker. Se nettsiden RVM History for mer informasjon.

Han har også skrevet om debatten om det vitenskapelige kjøkkenet i Norge på 1920- og 1930-tallet, med spesiell vekt på opprettelsen av Statens forsøksvirksomhet i husstell og Statens opplysningsvirksomhet i husstell (disse slo seg senere sammen og skiftet navn til Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) og det som best kan kalles oppvarmingen til husmorens gylne tidsalder på 1960-tallet.